Nett-Magasinet

mandag 2. mars 2020

Hjemmesykepleien ute av huset


Hjemmesykepleien ble kastet ut fra mitt hus like før jul i fjor etter en hendelse som jeg ikke vil offentliggjøre her.

Jeg har klart meg fint uten hjelp fra hjemmesykepleien da jeg har mine egne assistenter som hjelper meg med det jeg ikke får gjort selv.
Da fortsetter jeg med privat finansiert BPA opplegg med mine egne assistenter jeg tar mesteparten av utgiftene og Nav dekker en del av dem.

Assistenter kan brukes til andre ting enn liv og helse, bl a til å ta over for hjemmesykepleien til å fortsette med å hjelpe meg med å dusje. Assistent til å dusje blir nå kun brukt når jeg har leddsmerter og ikke klarer dette selv, ellers så klarer jeg å dusje alene med den nye fins dusjstolen jeg har fått. Den ser ut som en rullestol og stødig å sitte på. Fikk kastet ut dusj kabinettet og har fått montert dusj på veggen som jeg betjener selv. Når jeg klarer det selv betyr at jeg kan dusje så ofte jeg vil selv. Men har kun bistand når jeg sliter med leddsmerter.
De blir også brukt til hjemmehjelp oppgaver samt kjøre handlevogna når jeg er ute på handleturer.

Men som min lege på sykehuset sa det så skulle opplegget med hjemmesykepleie kun være et kort tidspunkt og ikke livet ut. Nå ja hva man mener med livet ut kan nok diskuteres for det kan fort bli slutt på hvis man er riktig uheldig å ikke ha pårørende hos seg som ringer 113 når man er så syk at man ikke er med i denne verden.

Jeg lovet sykepleierne i Innsatsteamet i hjemmesykepleien at jeg ikke skulle bare kaste dem ut og det løftet holdt jeg ovenfor dem. Når det teamet ble lagt ned i oktober 2019 og jeg fikk nye å forholde meg til som ikke kjente meg fra før gikk det meget dårlig så da var det bedre å avslutte det forholde til denne tjenesten. Jeg savner ikke hjemmetjenesten med unntak av mine favorittsykepleiere de er de eneste jeg savner å få besøk av. Men alt har sin ende som det heter.

Alle sykepleiere som var i Innsatsteamet var fantastiske dyktige som jeg er veldig takknemlig over som har hjulpet meg så godt de bare kunne siden jeg slapp ut av sykehuset i mai i fjor etter et meget kort opphold på sykehjemmet.

På sykehjemmet var det sykepleier og hjelpepleier som terpet på det ofte at det beste for meg var å godta langtidsplass for jeg kom aldri mer til å klare meg alene i mitt hus. Dette gikk jeg sterkt i mot men ble ikke trodd. Vel, man ser pr i dag hvem som fikk rett.

Jeg klarte ikke å se foran meg at jeg skulle sitte uten mål og mening på et sykehjem for resten av livet mitt. Mine mål har jeg begynt å nærme meg, jeg klarer meg selv hjemme med unntak av det som assistenter hjelper meg med. Jeg trener nesten hver dag hjemme med styrketrening og er hos fysioterapeut en gang i uka. Jeg holder på med protese trening i Oslo og snart får jeg med meg mine egne hjem for mer trening. Målet er å kunne gå litt med proteser med krykker så jeg ikke er så avhendig av rullestol som jeg er nå. Snart er jeg ute på veien igjen i min egen bil så da blir jeg enda mer selvhjulpen.

Jeg får også elektrisk rullestol som gjør at jeg kan være mer ute i sommer enn jeg var i fjor for da opplevde jeg hjemmet mitt mer som fengsel enn som et hjem med tanke på at da måtte noen kjøre meg ned trappa på kjøreskinner. Men i fjor høst ble det montert kjørebru utenfor huset så da kommer jeg meg ut selv. Den elektriske rullestolen er slik at sete kan heises opp slik at jeg kommer opp i skapene mine på kjøkkenet uten å be om hjelp til å få ned ting jeg trenger.

Jeg er heldig, har en fantastisk dyktig ergoterapeut som vil jeg skal ha det beste innenfor hjelpemidler så jeg skal bli så selvhjulpen som overhode mulig. Og det har hun klart til nå.

Skrevet av: Svein Olav Skaug Aarum
Ansvarlig eier  Nett-Magasinet.No


En merkelig følelse


Skrevet på en annen blogg 01.10.2019

Jeg føler fremdeles at jeg har to bein jeg ikke har. Det er en merkelig følelse. Begge beina min ble amputeret grunnet alvorlig blodforgiftning i april i år. Hjernen har ikke forstått enda at de beina er borte. Dette lurte meg i begynnelsen når jeg havnet i en rullestol at jeg nærmest trodde jeg fremdeles hadde beina mine.

Fantomsmerter har jeg aldri hatt. Det skal jeg være glad for det hører jeg er noe skikkelig svineri å slite med. Jeg kjenner fremdeles på en måte at jeg har følelse i bein jeg ikke har.

Jeg klarte fint å gå på beina selv om de var vonde før første gangen jeg kom på sykehuset 16 desember 2018. Det var etter operasjonen lille juleaften at beina mine ble ekstra vonde og gjorde at jeg ikke lenger fikk gått på dem men måtte bruke rullestol.

Jeg fikk det stygge store såret etter tur i skogen i 2008. Jeg stelte såret selv med bandasjebytte og var til kontroll hos fastlegen en gang pr uke. Han ønsket å sende meg på sykehuset men jeg sa nei for da viste jeg hvilken vei dette kom til å gå. Hadde det ikke vært for nyresvikten så hadde jeg fremdeles hatt de vonde beina mine.

Jeg forstår det i ettertiden at jeg skulle hatt koplet inn hjemmesykepleien på et tidlig tidspunkt men etter å ha hørt på bygdesladder hvor fæle denne pleien var trodde jeg mer på dette. Dette stemmer ikke med det jeg har opplevd med hjemmesykepleien. De er flinke og dyktige i behandlingen jeg har fått av dem i teamet jeg ligger under.

Om jeg savner beina mina? Tja nei det gjør jeg ikke for det smertehelvete jeg har vært igjennom unner jeg ingen. Det var smerter hele døgnet, fikk nesten ikke sove uten å bruke sterke smertestillende medisiner, men også alkohol ble brukt som sovemiddel for da fikk man i alle fall sovet lenger enn med medisiner. Ble mer avslappet og smertene på en måte forsvant ved bruk av alkohol. Men det er ikke å anbefale til noen andre å bruke.

På en måte er det bedre å få beina amputeret enn å bli lam i dem. Med amputeret bein får man en sjanse til å forsøke seg med proteser. Jeg skal gjøre forsøk med proteser men vet ikke om jeg vil klare å gå med dem, blir nok med krykker for å slippe meg helt løs med proteser blir nok veldig lenge til jeg tør å gjøre.

Skrevet av: Svein Olav Skaug Aarum
Ansvarlig eier  Nett-Magasinet.No