Toftes-Gave på Helgøya

Toftes Gave på Helgøya var Norges første barnevernsinstitusjon. Inntil den ble nedlagt i 1949 hadde hverdagen for til sammen 3000 gutter vært preget av underernæring, mishandling og trakassering. På det meste bodde 160 gutter på skolehjemmet. Dit kom såkalte forsømte barn, hovedsakelig fra østlandsområdet.

Disse guttene fikk fort lære at skolehjemmet mer kunne sammenliknes med et fengsel, muligens verre.

Problemet for guttene var at de ikke kunne vite hvor lenge de måtte bli ved skolehjemmet. Noen kom dit allerede i 7-8 års alderen og ble til konfirmasjonen. Andre ble værende til de ble 19-20 år. Det var nemlig bestyrer Navelsaker som bestemte når hver og en var skikket til å forlate Toftes Gave.

Bestyrer Navelsaker var et kapittel for seg selv. Han gikk alltid rundt med pisk eller spanskrør, som ble flittig brukt på de unge guttene. Den verste episoden som har blitt registrert, var en gutt som fikk 84 slag med spanskrøret i løpet av en dag.

Arbeidsdagene var på minst 12 timer. Straffesystemet var organisert hierarkisk med irettesettelser, matnekt, ris og stokkeslag. I kjelleren på skolehuset var det ei celle hvor de verste guttene ble plassert. Verst må det ha vært for gutten som satt 14 dager i denne cella. Sanitærforhold eksisterte ikke, og guttene kunne gå dager uten å få mat.

Utviklingen fra det private veldedighetsarbeidet og idealismen, til statlig engasjement førte til store forandringer på Toftes Gave. Tallet på beboere økte fra 60 til 120 på 30 år.

Kasernemodellen med militært preg overtok etter den mildere familiemodellen. Effektivitetshensyn fikk en mer sentral plass i den dagelige driften, og institusjonen korrumperte innenfra.

Sammen med skolehjemmet på Helgøya, er Bastøy i Oslofjorden, Ulsnesøy utenfor Bergen, Lindøy ved Stavanger og Falstad (Ekne off. skole) i Levanger. Bastøy var et av dem verste skolehjemmene man kunne bli sendt til.

Flere av disse skolehjemmene har i ettertid blitt sammenlignet som en konsentrasjonsleir, etter forholdene i dem å dømme.