Jeg vil ut

Leserbrev sendt til redaksjonen

I 2010 ble jeg sittende i rullestol, enda jeg prøvde iherdig å slippe. Artrose og overvekt og en liten hjertesvikt forandret livet mitt totalt.

Det jeg opplevde med rullestol var overveldende, fordi jeg aldri hadde tenkt at det kunne bli meg en dag.

Jeg har bodd i denne kommunen i 25 år og aldri tenkt tanken engang om at jeg ikke skulle få komme inn når det var loppemarked på velhuset.

Jeg trodde heller ikke man måtte krangle så mye for å få sine rettigheter.

En søndag i juni måtte vi sitte utenfor kirkedørene for å høre på gudstjenesten, fordi det ikke fantes ramper eller muligheter til å få rullestolene inn i kirken.

Vi ville jo gjerne inn i en barnedåp som vi var invitert til.

Vi har klaget på at trappene til kirken må bort.

Kirkekontoret kan vi ikke komme inn på, så hvis noe skal gjøres der,

Må vi stå ute å rope på hjelp. For der er det to etasjer og alle tilstelninger blir holdt i den øverste etasjen.

Vi spurte om de i alle fall kunne sette opp en ringeklokke,

Men det var visst veldig vanskelig. etter to års masing kom endelig klokken, men så langt bort at vi fremdeles må stå utenfor å rope.

I flere butikker i Nannestad og Maura, kommer vi ikke inn

for det er altfor trangt mellom hyllene, I matvarebutikken er det glass dører foran hyllene slik at vi ikke får åpnet dem og tatt det vi skal ha.

Vi blir tvunget til å spørre om hjelp.

Med stor rullestol kommer man ikke inn hverken hos politi eller lege,

blomsterbutikken både i Maura og Nannestad er helt umulig for oss med

bevegelseshemming.

Vi får ikke tilgang til sykehjemmet

(fordi vi har for stor rullestol, ble vi kastet ut derfra)

Vi skulle inn der å hente medisiner og ta oss en kopp kaffe i kafeen, men da kom vaktmesteren og kastet oss ut. De mente at rullestolene våre var scootere.

Vi har ingen annen mulighet vi, vi må bruke de rullestolene vi har.

På kommunekontoret blir man møtt av stengt dør og en døråpner som ikke fungerer.

Hvis man først kommer inn, ja da kommer vi til en høy skranke uten menneskelig hjelp.

Kun en telefon som er satt altfor høyt opp på disken og ringer du i den komme du bare til servicekontoret igjen, ikke til ordfører eller noen av de som "jobber" på kommunehuset.

Vi føler at kommuneansatte ignorerer oss og mener vi ikke skjønner noe.

Vi godtar ikke lenger den oppførselen til ansatte i kommunen.

Vi har fått forståelsen av at vi som har en lite gangbar funksjon.

Når vi har lyst til å ta en tur ut i det fine vinterværet.

Ja da skal du høre her, veien er full av snø ingen måking av fortauer.

Eller dårlig måking slik at rullestolen blir sittende fast i snøkaoset.

Om sommeren er det jo deilig å kjøre ute med rullestol, hadde det ikke vært for at det ikke finnes gang og sykkelvei fra Maura til Nannestad,

og vi regner med at noen av oss rullestolbrukere eller barnevogntriller og barn på sykkel eller en "vanlig" gående kommer til å bli kjørt i hjel snart!

Jeg vil kunne gå i butikker, jeg vil ferdes der jeg har lyst til å ferdes!

Jeg vil ha mine rettigheter jeg også.!

Vi skjønner selvsagt at noen fysiske hindringer gjør det vanskelig å tilrettelegge framkommeligheten/adgangsmuligheten for våre rullestoler, som er så store.

Men: Når det f.eks. gjelder "RUTER"( som for øvrig er et glimrende busselskap!)

T.O.M. tar med to stykker av vår type rullestol, samtidig. Grunnen er at

innkjøringsrampen er bak, og ikke på siden av en buss.

Hvorfor ikke bygge om de store bussene også, slik at de er tilpasset vår gruppe av rullestolbrukere.

Dette med innkjøringsrampe bak og å fjerne en 2-3 seter bakerst i bussen, kan da umulig være så kostnadskrevende? Det blir da også plass til både sykler og barnevogner.

Holdeplasser som er smidige og lite til hinder for den øvrige trafikken, bør lages.

Mange av oss har heller ikke tilgang på mer enn en rullestol,(den store typen)

Når familien befinner seg på andre kanter av landet og man KAN gå. (Men det begrenser seg til 20- 30 meter i vårt tilfelle.

Når vi IKKE har bil, og buss og tog ikke kan ta oss med. Hva gjør man da?

Vi vil ikke bytte bort vår Hepro Breeze IV for alt i verden. Dette er en rullestol og definisjonen på rullestol er:

Den skal ikke være over 180 lang, ikke over 80 bred og ikke gå i mer enn 9,9 km i timen.

Stolen skal ferdes på fortau og gangsti der det finnes, hvis ikke skal man kjøre på veiens VENSTRE side. Du er da pr. definisjon gående og veier og rundkjøringer skal krysses som gående.

Hvis en av disse kriterier overskrides, er det et kjøretøy og det skal registreres hos biltilsynet samt at en må kjøre på veien (ikke fortau og gangfelt)

Det vil da også være påbudt med hjelm, skilt og førerkort.

Det er også akkurat det vi mangler her i Maura.

Gangfelt! Flere steder i kommunen må vi kjøre ut i veien og vi risikerer liv og lemmer for å komme oss til viktige steder som kommunehuset og servicekontor, lensmann og prest.

En ekstra stol er heller ikke noe man automatisk får, de er dyre og koster Samfunnet mye mer enn folk er klar over. Vi har nå satt fokus på saken og vi vil kjempe videre.

Det har etter hvert blitt mange av oss "Hjulbeinte" i bygda Nannestad. I den lille grenda Maura, har de nettopp åpnet en ny Miljøgate! Kostnad: 35 millioner kroner.

Flott utformet, fin å se på, men bussholdeplasser har de visst glemt. Bussen må stoppe midt i veien, for å slippe på vanlige folk, folk med barnevogn, og selvfølgelig den belastende gruppen med rullestolbrukere av og på.

Vi har heller ikke bestemt selv, hvilke stoler vi skal få, men noen burde kanskje informere oss om "Bakdelene" ved hver enkelt El-rullestol?

Slik at vi i samarbeidet med Ergoterapeut, hjelpemiddelsentral, Nav osv, i felleskap kan finne en stol som passer?

Våre rullestoler er 70 cm brede og er 170 cm lange og er ikke (enda) den største rullestolen.

Har dere rett til å utestenge oss? Nekte oss å komme inn i flere butikker,

Nekte å reise for å besøke familie og venner et annet sted i landet? Vi kjemper ikke bare for oss selv! Brukergruppen som sitter i rullestol er veldig stor, veldig stor!

Torill Sundberg Kopperud

Redaktøren har forkortet leverbrevet noe.